Zoe Christiansen

MADSProsjekt Zoe Christiansen

 

Zoe Christiansen i intervju med Tone Myskja
(English Translation under)

1. Passing Place er en interdisiplinær forestilling hvor både skuespillere, sanger, tekst, live fremførelse av musikk, bearbeidet lyd, lys og video fremstår som likeverdige enheter. Du som regissør jobber mye med dramaturgi og komposisjon.
Hvordan samles alle de kunstneriske elementene?
Kan du fortelle litt om arbeidsformen?

Vi har en arbeidsform som gir stor frihet til hver enkelt kunstner innenfor prosjektrammen. I begynnelsen av et prosjekt er jeg interessert i hva hver enkelt ønsker å bidra med. Jeg er opptatt av å få frem assosiasjoner, ideer og tanker som hver enkelt deltaker har vedrørende vår tematikk. Det er meget åpent og undersøkende. I forkant av selve produksjonen lager vi ofte flere workshops hvor vi improviserer med innsamlet materiale og prøver ideer av i en atmosfære som ikke er direkte målrettet. Det er viktig for oss å få den tid i begynnelsen da det ofte blir veldig hektisk mot slutten av produksjonen når alle disse elementer skal settes sammen i en større og ofte ganske kompleks struktur.
De første workshop er tematiske. Workshop med musikerne,  eller en skriveworkshop eller et utprøvende arbeide omkring det visuelle.
Jeg bruker lang tid på å utvikle et prosjekt og vi har ofte prosesser som strekker seg over veldig lang tid. Det betyr ikke at alle i kompaniet jobber sammen konstant  i mange måneder; men det betyr at der blir plantet ideer og lagt ut materiale som kunstnerne kan respondere på lang tid før vi setter i gang produksjonen. Blant annet gjennom workshopene.
Vi ser på alle elementene i teaterrommet som likestilte og som deler av et manuskript. Det er jo etter hvert en vanlig måte å jobbe på, men vi har vel perfeksjonert denne metode i forhold til både det visuelle og til musikken. Begge deler spiller en stor rolle i vårt arbeid. Våre manuskripter er derfor ikke dramatisk tekst i vanlig forstand, men på mange måter en beskrivelse av en scenisk tilstand.

2. Du har skevet; Scenen er et sted for å stille spørsmål og å lytte.
Kan du utdype dette?

En del av svaret er at scenerommet er et sted som har andre kvaliteter enn for eksempel film eller tv, som jo bekjent er enveis. Teatret er alltid toveis, så det handler først og fremst om å etablere en dialog mellom scene og publikum. Jeg ønsker å bruke teaterrommet til å skape kontakt med publikum på mange nivåer samtidig. Forestillingene skal tale til publikums intelligens og til deres følelser. Det er viktig at publikum er medskapende.
Teatret er et meget gammelt sted og har derfor i seg referanser helt tilbake til antikken. Vi bruker begreper som kor og antagonist som stammer fra de greske dramaer og satyrspill. Det greske teater var et sted hvor man både kunne finne den dionysiske forløsning og delta i samfunnskritikken. Begge deler er viktige for meg. Vi bruker teatret til å se på det som berører oss som mennesker og se på våre handlinger i et større perspektiv enn det dagsaktuelle. Det er det man kan i teaterrommet. Stille spørsmål og lytte. Gi mulighet for at noe annet kan ta form. Noe utenfor oss selv.
Jeg liker å beskrive mine forestillinger som mange lag av audiovisuelle landskap. Rom for refleksjon. Som et venterom på gamle togstasjoner eller bønnerom på en flyplass. Dette er ikke steder hvor du vil bli underholdt. Dette er steder hvor du kan stoppe tiden, der du kan oppdage nye sammenhenger, gjenopplive dine sanser eller huske ting som du har glemt.
Jeg vil at mine forestillinger skal være et sted der du kan lese om verden.

 3. ForestillingenPP er inndelt i kapitler eller tablåer hvor scenene har tydelige skift, ofte med en overskrift, uten glidende overganger. Man går inn i forestillingens mange soner hvor man blir presentert for en fortelling, en synsvinkel, et tidsperspektiv. Sonens ytre ramme, selve scenerommet, er veldig enkelt, det gjøres bare små endringer. Scenisk virker det nesten som om man er på samme sted selvom videobildene viser fantastiske dokumentariske opptak eller abstrakte elementer.
Hva var ideen rundt denne type spillestil og form?

Der er mange grunner til å velge enkle scenografiske løsninger. Det er naturligvis de praktiske og de økonomiske, men de er alltid til stede uansett. Personlig foretrekker jeg sceniske rom hvor man med enkle grep transporterer publikum og handlingen til et annet sted eller til en annen tidzone. Gjennom teatrets magi og skuespillernes evne til metamorfose å få publikum til å skape sine egne bilder. Å åpne opp til et felles skapende rom mellom scenen og publikum. Det er der teatrets styrke ligger.
I Passing Place er det sceniske rom en hybrid mellom en konsertsal, en foredragssal eller kanskje et venterom. Flygelet og de 6 stolene er stort sett den eneste scenografi vi har. Den visuelle motor ligger i videoen, i lyset og i titlene som indikerer ny scene og nytt perspektiv. Overskriftene var veldig viktig for lesbarheten mellom de 2 historiske lag i forestillingen. Jeg har ikke hatt noen forutfattet dramaturgisk ide med dette,  men overskriftene har vært viktig helt fra starten av arbeidet.  Kanskje det er referansen til stumfilm eller til det faktum at Roald Amundsen faktisk reiste verden rundt med et lysbildeshow i et forsøk på å  tjene inn penger til nye ekspedisjoner. Man kan altså forestille seg at hadde han gjort det samme i dag ville han ha benyttet seg av powerpoint og fengende oneliners.
Titlene og undertitlene var uansett en del av prosessen med  manuskriptet og de var med helt fra første stund. Titlene hjalp dessuten publikum å følge forestillingens bakomliggende logikk og det likte jeg. Som sagt er jeg opptatt av spørsmål snarere enn å presentere publikum for noe svar. Titlene gir innsyn i våre spørsmål.

4. Dere bruker og blander elementer fra billedkunst, teater, dokumentar, stumfilm, solokonsert, foredrag og klipper dette sammen til scenisk forestilling som kan forvirre tilskueren hvis man er ute etter å klassifisere materialet i henhold til et bestemt begrepsapparat. Denne formen vil vel, selvom den kan virke forvirrende på noen, også åpne opp for at flere typer publikummere kan ha glede av og fortolke forestillingen fra et annet ståsted enn et typisk teater/scenekunstperspektiv.
Hvordan har responsen vært fra publikum i forhold til dette?

Ja, alle de ulike kunstbransjene elsker å klassifiserer og putte labels på de enkelte kunstners arbeider. Det er lettere å snakke om et arbeid hvis man kan plassere det i en gjenkjennelig boks. Den problematikk møter jeg ofte, siden jeg som regel ikke bryr meg om den konvensjon og mitt arbeid derfor faller utenfor normene.
Jeg er heller ikke spesielt interessert i å være trendy. Jeg liker at Teater egentlig er noe veldig gammeldags og utdatert. Jeg liker at det er langsomt og til tider arkaisk. Jeg liker det fordi det nettopp er utenfor tiden, i sin egen tid og hver gang kan det skapes på nytt. Når jeg arbeider på et nytt verk er jeg interessert i å åpne opp til et skapende rom som ligger utenfor meg personlig. Dette er en ganske asiatisk måte å tenke på og mitt arbeide med Min Tanakas Body Weather metoder har hatt stor innflytelse på min måte å tenke omkring det performative. Ikke nødvendigvis det formmessige aspekt;  men snarere det filosofiske.

5. Blanding av dokumentar og fiksjon er noe man har sett mye av innen både scenekunst, samtidsmusikk og billedkunst de senere årene.
Hvorfor tror du dette er typisk for vår tid?

Det er det jo mange som har gitt et bud på. Den store fortellings endeligt, for eksempel. At den store mengde av informasjon i det globale samfunn presser på fra alle kanter og introduserer oss for mange parallelle virkeligheter. En annen grunn til å bruke dokumentarisk materiale er nok ønsket om å være autentisk.
For min del så er jeg ikke så veldig opptatt av det dokumentariske. Derimot er jeg opptatt av det autentiske. At skuespillerens tilstedeværelse i rommet er autentisk. Motsatt av hva folk generelt mener om teater så er alt som skjer i teaterrommet virkelig. Selv når en skuespiller spiller en rolle er han virkelig. Fordi hvis han skal være troverdig må han fylle teaterrommet med virkelige følelser, virkelige minner og virkelige handlinger.
Jeg har benyttet meg av dokumentariske blandingsteknikker helt siden jeg startet å jobbe med teater i begynnelsen av 80 tallet. Det var stort sett motivert av et ønske om å være auteur. Jeg var inspirert av film like meget som av teater. Godard var et forbilde, for eksempel.  Jeg har ikke vært særlig opptatt av fortolkning av andres ideer og det var dessuten viktig at det fantes en feminin stemme i det jeg gjorde. Jeg har alltid ønsket å lage autentiske og personlige verk om min egen tid.

6. Videobildene til Passing Place virker samlende på forestillingen som skifter mellom konkrete dokumentariske opptak og abstrakte visuelle former. Sluttscenen, hvor den moderne selvrealiserte kvinnen og Amundsen-skikkelsen står som forfrosset, innhyllet i snø mens lyden av redninghelikoptrene høres, er sterk.
Kan du si litt om denne scenen, både teknisk og innholdsmessig?

Vi er jo kjent for å lage forestillinger hvor vi anvender ganske sofistikert teknologi. I virkeligheten er jeg ikke så veldig interessert i teknologi, men jeg er opptatt av hvordan det har påvirket og forandret våre liv. Derfor er teknologi ofte en medspiller rent dramaturgisk i vårt arbeide.
For Passing Place var det også tilfellet og det kommer spesielt frem i den siste scene. Der blander vi  det organiske med det digitale og alle referanser i det tekstlige, det visuelle og det musikalske smelter sammen: Man ser 2 mennesker dekket av en slags digital snøstorm. Mot slutten av scenen ser jeg dette som lys som strømmer fra deres egne kropper der de står fastfrosset alene i det arktiske mørke.
Det første jeg sa til Luca var at jeg ønsket at vi skulle finne frem til en måte å fremstille digitalt vær på scenen. Ikke noen enkel oppgave, men jeg er meget fornøyd med resultatet som jeg synes ble veldig sterkt. Det er nok den scene som påvirket folk sterkest.
Rent teknisk benytter vi en meget simpel form for tracking. Denne teknikk skal vi jobbe videre med i siste del av triologien.

7. Man blir presentert et komplekst og omfattende materiale. Det er mye informasjon å bearbeide på så kort tid. Kunne det tenkes at forestillingen også kunne utvides til å inkludere spørsmål fra salen, eventuellt som en del av forestillingen, men i etterkant?

Ja det kan man godt forestille seg! Det er morsomt å snakke om arbeidet med publikum og siden vi har reist så meget og selv samlet inn en stor del av materialet har vi veldig mange historier. Man kan si at det finnes et stort bonusmateriale som godt kunne finne sin plass i et samtaleforum eller i et seminar hvor man kan se på de enkelte elementer uavhengig av selve forestillingen.

8. Forestillingen stiller spørsmål rundt identitet, eierskap og kolonimakt. Du er selv dansk og har vært på reise til Grønland. Danskene har vel litt det samme forholdet til inuiter som vi nordmenn har det til samer. Hvordan har det vært å gå løs på denne historien?

Da jeg startet prosjektet tenkte jeg ikke spesielt på relasjonen Danmark/Grønland. Det er jo naivt for i ettertid er det temmelig opplagt. I starten var jeg mest opptatt av klimakrisen og av det faktum at der var et enormt globalt fokus på oss i de Nordiske land gjennom vår geografiske tilknytning til Nordområdene. Jeg var interessert i å se nærmere på dette.
Da vi startet researcharbeidet trengte imidlertid det historiske perspektiv frem i forgrunnen. Det var ikke mulig å se på Nordområdene uten også å se på den Europeiske og den Skandinaviske imperialisme. Man kan jo starte med å studere et kart og se litt på stedsnavnen; Dronning Mauds Land, Kong Christian Land, Davis Stræde, Axel Heiberg land, Peary Land. Det stopper ikke!
Da jeg skulle reise til Grønland for research var jeg jo nervøs for hvordan jeg ville bli mottatt. Det viste seg at Grønlenderne er et eksepsjonelt vennlig og mildt folkeferd og jeg møtte kun vennlighet. Jeg har i ettertid dessverre oppdaget at mange Dansker ikke ønsker å beskjeftige seg med forholdet til Grønland. At fordi Grønland er så langt borte er det mulig for de fleste Dansker å fortrenge at det er et forhold. Et familieforhold faktisk. Veldig mange Grønlendere har familie tilknytning til Danmark.

9. Hvordan er planene fremover, Passing Place fortsetter; hva er neste stopp på reisen?
Vil det komme igang et samarbeide med skuespillere eller andre kunstnere som kommer fra Island eller Grønland?

Ja, Passing Place har vært og er en fantastisk reise. Da jeg gikk i gang med prosjektet høsten 2008 besluttet jeg at vi ikke skulle reise noe sted hvis det ikke var noen lokalt som ønsket at vi skulle komme. Man kan kalle det et beskjedent motspill til den noe  imperialistiske kulturpolitikk som råder. Passing Place er derfor basert på samarbeider med kunstnere og institusjoner i Norden som vi har kontaktet og spurt om de ønsket at vi skulle komme og om de ville samarbeide. Det har vi gjort på Grønland, på Island og i Danmark og også her i Norge hvor vi samarbeidet med FIN og SIT i Stamsund og Dramatikkens hus i Oslo.
I 2011 skal vi arbeide med et Islandsk kompani; Rom 408, det Islandske kunstakademi og House of Ideas. Rom 408 kommer til Norge til våren og vi skal til Island og ferdigstille produksjonen som spiller 8 ganger i Reykjavik i August 2011.
I 2012 skal vi lage Passing Place Grønland. Vi samarbeider med grønlandske og danske skuespillere og med CAVI ved Århus Universitet. Produksjonen foregår i Danmark og vi spiller både i Danmark og på Grønland. Vi gleder oss riktig meget til begge prosjekter!

Zoe Christiansen in interview with Tone Myskja

1.Passing Place is an interdisciplinary performance where both actors, singers, text, live performance of music, processed sound, lighting and video appear as equal entities. You as a director work a lot with dramaturgy and composition.
How are all the artistic elements composed together?
Can you tell us about the working process?

We have a method that gives great freedom for each artist within the project framework. At the beginning of a project I’m interested in what each individual wants to contribute. I am interested in the associations, ideas and thoughts that each participant has about our theme. It is very open and investigative. Before we start working on the actual production, we often have several workshops where we improvise with the materials collected and testing ideas in an atmosphere that is not directly targeted. It is important for us to have time for this in the beginning of a production as it often gets very busy towards the end of the production when all these elements should be combined into a larger and often quite complex structure.
The first workshops are thematic. Workshop with the musicians, or a writing workshop or a workshop dealing with only the visuals. 
I spend a long time to develop a project and we often have processes that extend over a very long period. That does not mean that everyone in the company are working together constantly for many months, but it means that there is planted ideas and put out material that artists can respond to for a long time before we begin the production. Among others through the workshops. We look at all the elements in the theaterspace as equal and as part of a manuscript. It is now a common way of working, but we have perfected this method in relation to both the visuals and the music. Both play a large role in our work. Our scripts are not dramatic text in the usual sense, but in many ways a description of a scenic state.

2. You have written; The stage is a place for asking questions and for listening.
Could you elaborate on this?

Part of the answer is that the performance space is a place that has other qualities than, say, film or television, that is known as one-way. The theater is always bidirectional, so it is first and foremost to establish a dialogue between stage and audience. I want to use the theater space to make contact with the audience on many levels simultaneously. The performances will speak to the audience’s intelligence and their emotions. It is important that the public is co-creative. The theater is a very old place and therefore in its references dating back to antiquity. We use terms such as choir and antagonist derived from the Greek satyr plays and games. The Greek theater was a place where one could find both the Dionysian release and participate in social criticism. Both are important to me. We use theater to see what is affecting us as human beings and look at our actions in a wider perspective than the current. That’s what you can do in a theaterspace. Asking questions and listening. Give the possibility that something else can take shape. Something outside of ourselves. I like to describe my performances as many layers of an audio-visual landscape. Room for reflection. As a waiting room at an old train station, or prayer room in an airport. These are not places where you will be entertained. These are places where you can stop time, to discover new connections, revive your senses, or remember things that you’ve forgotten.
I want my performances to be a place where you can read about the world.

3. The performance Passing Place is divided into chapters or tableaux in which the scenes are clear shifts, often with a header, without overlapping. As an audience you are led into the many zones of the performance where you are presented with a story, a point of view, a perspective of time. The outer frame of the different zones, the performance space, is very simple. There is only small changes. Scenographically, it almost seems as if you are in the same place even though the video images show amazing documentary footage or abstract elements.
What was the idea behind this type of performance and form?

There are many reasons to choose simple scenographic solutions. It is of course the practical and economic, but they are always there anyway. Personally I prefer the theatrical space where one by simple means transports the audience and the action to another location or to another timezone. Through the magic of theater and the actors’ ability to metamorphosis the public will create their own pictures. Opening up to a communal creative space between stage and audience. That is where it lies, the theater’s strength. In Passing Place the stage space is a hybrid between a concert hall, a lecture hall or even a waiting room. The grand piano and the 6 chairs are basically the only set design we have. The visual engine is in the video, in the light and in the titles that indicate new scenes and new perspective. The headlines were very important for the readability between the two historic layers in the performance. I have not had any preconceived dramaturgical idea with this, but the headlines have been important from the very beginning of the work. Maybe it’s the reference to the silent film or the fact that Roald Amundsen actually traveled around the world with a slide show in an attempt to earn money for new expeditions. One can thus imagine that if he had done the same thing today, he would have used the powerpoint and catchy one-liners. The titles and sub titles were regardless a part of the process of building the manuscript and were involved right from the start. The titles also helped the audience to follow the the underlying logic of the performance, which I liked. As I said, I am concerned about issues rather than to introduce the audience with an answer. The titles provide access to our questions.

4. You use a cutup technic which mix elements from the visual arts, drama, documentary, silent movies, solo concerts, lectures and put this together to a stage performance, which may confuse the audience if you’re looking to classify material in accordance with a specific terminology. This form will, although it may seem confusing to some, also open up for several types of audiences to enjoy and interpret the performance from a different perspective than a typical theater / performing arts perspective.
How has the response been from the public in relation to this?

Yes, all the various arts sectors loves to classify and put labels on the individual artist’s works. It is easier to talk about a work if you can place it in a familiar box. I often encounter this problem, since I usually do not care about this kind of conventions and my work therefore falls outside the norms. I’m not particularly interested in being trendy. I like that the theater really is something very old fashioned and outdated. I like that it is slow and at times archaic. I like it because it is beyond time, in his own time and every time it is created again. When I am working on a new work I’m interested in opening up a creative space that is beyond me personally. This is a very Asian way of thinking and my work with Min Tanaka Body Weather methods have had great influence on my way to think about the performative. Not necessarily the formal aspect, but rather the philosophical.

5. A mixture of documentary and fiction is something you’ve seen a lot of both in performing arts, contemporary music and visual art in recent years. Why do you think this is typical of our time?

That is many who have made a bid on. The end of The Big Story , for example. That the large amount of information in the global community is pushing from all sides and introduces us to many parallel realities. Another reason to use the documentary material is probably the desire to be authentic. For my part, I’m not very interested in the documentary. However, I am interested in the authentic. The actor’s presence in the room is authentic. Contrary to what people generally think of theater I think that everything that happens in the theater space i reality. Even when an actor plays a role, he is real. Because if he is to be credible, he must fill the theater room with real emotions, real memories and real actions. I have used of documentary blending techniques ever since I started working with theater in the early 80’s. It was largely motivated by a desire to be auteur. I was inspired by the movies as much as the theater. Godard was a role model, for example. I have not been particularly concerned with the interpretation of others’ ideas and it was also important that there was a feminine voice in what I did. I’ve always wanted to create authentic and personal work about my own time.

6. The video imagery of Passing Place unite the different layers of the performance that changes between actual documentary footage and abstract visual forms. The final scene, where the modern self-realized woman and the Amundsen-figure stands as frozen, wrapped in snow while the sound of rescue helicopters is heard, is strong.
Can you say something about this scene, both technically and content wise?

We are known to create performances in which we use very sophisticated technology. In reality, I am not very interested in technology, but I’m concerned about how it has affected and changed our lives. Therefore, technology is often a dramaturgical part of our work. For Passing Place this was also the case and it is particularly present in the final scene. In this scene we mix the organic with the digital and all references in the textual, the visual and the musical melt together: You see two people covered with a kind of digital snowstorm. Towards the end of this scene I see this as light flowing from their own bodies where they are stuck alone in the frozen Arctic darkness. The first thing I said to Luca was that I wanted us to find a way to produce digital weather on the stage. Not an easy task, but I’m very pleased with the result that I think was very strong. It’s probably the scene that influenced people the most. Technically, we use a very simple form of tracking. This technique we will also work on in the latter part of the trilogy.

7. One is presented with a complex and extensive material. There is much information to process in such a short time. Could it be that the show could also be expanded to include questions from the audience, possibly as part of the show, but afterwards?

Yes that can well be imagined! It is fun to talk about work with the public and since we have traveled so much and even collected a large portion of the material we have many stories. One can say that there are a great bonus material that could well find its place in a forum or a seminar where you can see the individual items irrespective of the performance itself.

8. The show raises questions about identity, ownership and colonial power. You are Danish and has been traveling to Greenland. The Danes have a bit the same relationship to the Inuit as we Norwegians have to the Sami people and culture. How has it been  for you to take on this story?

When I started the project I did not particularly think on the relationship Denmark / Greenland. It is naive for in retrospect it is fairly obvious. In the beginning I was most concerned about the climate crisis and the fact that there was a massive global focus on us in the Nordic countries through our geographic connection to North. I was interested in looking into this. When we started the research work needed, however, the historical perspective, merged in the foreground. It was not possible to look at the North without also looking at the European and the Scandinavian imperialism. One can start by studying a map and look for places; Queen Maud Land, King Christian Land, Davis Stræde, Axel Heiberg countries, Peary Land. It does not stop!
When I traveled to Greenland for the research, I was nervous about how I would be received. It turned out that the Greenlanders is an exceptionally friendly and gentle people, and I met only kindness. I have since then sadly discovered that many Danes do not want to deal with the relationship to Greenland. That is because Greenland is so far away and it is possible for most Danes to displace that there is a relationship. A family relative actually. Many Greenlanders have family ties to Denmark.

9. How are the plans, Passing Place continues, what is the next stop on the journey?
Will there be a collaboration with actors or other artists who come from Iceland or Greenland?

Yes, Passing Place has been an amazing journey. When I started the project in autumn 2008 I decided that we would not go anywhere if there was not someone locally who wanted us to come. You can call it a modest opponent to the somewhat imperialist cultural politics that prevails. Passing Place is based on working with artists and institutions in the Nordic countries that we have contacted and asked if they wanted us to come and if they would cooperate. This we have done in Greenland, Iceland and Denmark and also here in Norway where we worked with FIN and SIT in Stamsund and Dramatikkens Hus in Oslo.
In 2011, we will work with an Icelandic company, Room 408, the Icelandic Academy of Arts and House of Ideas. Rooms 408 will come to Norway in the spring and we are going to Iceland and complete the production that will do eight performances in Reykjavik in August 2011.
In 2012, we will create Passing Place, Greenland. We work with Greenlandic and Danish actors and CAVI at Aarhus University. Production takes place in Denmark and we play both in Denmark and Greenland. We very much look forward for both projects!

More info www.mobilehomes.no