Inger Lise Hansen

MADSProsjekt Inger Lise Hansen
Inger Lise Hansen er en billedkunstner og filmskaper med utdannelse fra Fine Art – North East London Polytechnic, St.Martin´s College of Art London og San Francisco Art Institute. Hun arbeider med film og video, og hennes eksprimentelle animasjonfilmer er blitt vist på internasjonale filmfestivaler, museum og gallerier. Priser inkluderer Golden Prize for Animation på Bilbao Festival of Documentary and Short Films. Hennes film Adrift 2004 fikk prisen for Most Technically Innovative Film på Ann Arbor International Film Festival. Inger Lise bor og arbeider i London og Oslo.

For MADS´Prosjekt vil hun presentere filmtrilogien Proximity, Parallax og Travelling Fields

Stillbilde Proximity
Et opp-ned, time-lapse kamera beveger seg langs en strandlinje og inverterer perspektivet på himmel og jord. Landskapet forvandles til et uvant, mystisk og desorienterende sted.

 

M A D S P r o s j e k t : Inger Lise Hansen i intervju med Tone Myskja

TM: Kan du fortelle oss litt om filmen proximity? Hvor er det filmet og hvordan er den filmet.

ILH: Den er filmet på Skagen i Danmark. Jeg prøvde ut mange forskjellige steder bla. på fjellet og ved kaia i oslo. Jeg fant til slutt ut at det måtte være et helt flatt sted med minst mulig lokaliserbare referanser. På Skagen-stranda var det ingen tang og tare osv, bare små steiner og sand, det kunne gjerne vært på en annen planet og det passet bra. Kameraet er montert opp-ned på 15 meter lange skinner og flyttes 1 cm hver 5 sekund fra ene enden til den andre. Hvert bilde tar to til tre timer å filme. Kameraet er plassert lavt på dollyen nær bakken, samtidig ligger strandlinjen i bildet rett i kant med havet. På den måten ser man ikke havet i bildet men det gjør at linjen som deler bildet i to ble helt rett og knivskarp.

TM: Da jeg slo opp ordet proximity fikk jeg betydningen – grader av nærhet i tid, sted, orden, forekomst og forhold. Kan du si litt om dette i forhold til din måte å observere og registrere landskapet gjennom kameraet?

ILH: Det som skjer akkurat i denne filmen er at man som publikum mister forståelsen for hva som ligger foran og bak i bildet. Det forandrer seg hele tider mens man ser på filmen, fordi blikket vandrer over lerretet uten å finne faste holdepunkt. I “vanlige” filmer er det som regel ett bevegelig hovedelement som man fester blikket på, som ligget omtrent midt i bildet. Som regel er det et menneske som sier et eller annent, eller en kropp som beveger seg. Proximity handler om nærhet og distanse på flere måter. Filmen er en observasjon eller en slags “scan” av flere deler av landskapet på stedet. Det er en distanse, nesten fremmedgjøring, i denne typen observasjon, gjennom teknikken som som er delvis er automatisert (kameraets registrering), og kameraets posisjon (opp-ned, helt ved bakken). Men samtidig brytes dette fordi kameraet flyttes for hånd, noe som gir uregelmessigheter og små rykk på veien., Filmen har også en klarhet i gjengivelsen (16mmfilm overført til 35mm film) av farger og detaljer som gjør at man kjenner en nærhet og en følelse av å nesten kunne ta på steinene helt øverst i bilde, som er helt nærmest kamera.

TM: Tid, sted og minne fungerer som en viktig faktor i filmene dine, det virker som om du leter etter stedets egen tid eller en slags usynlig energi som ikke kan sees med det blotte øye. Hvordan er arbeidsprossessen, leter du etter konkrete steder som kan formidle det du søker eller er det stedene som inspirerer deg til å lage filmene?

ILH: Det er absolutt en blanding av det, hver eneste film har en forskjellig historie eller utspring. I Proximity lette jeg etter et flatt sted og valgte det flateste jeg fant utifra ideen, og hva jeg ville skulle skje i bildet. Jeg hadde ingen forhold til stedet på noen annen måte. Ofte er det noe jeg vil gjøre som jeg trenger et eller annent sted til, så gjennom arbeidsprosessen setter selve stedet preg på filmen. Stedets “usynlige energi”, tid og atmosfære blir del av det samlede uttrykket. Videre i redigering og lydlegging arbeider jeg helt intuitivt så da kan dette også komme inn. På denne måten blir det ikke en rendyrket metode, selv om grepene er enkle, men en hybrid av flere interesser og type prosesser.

TM: Proximity er en del av en filmtrilogi hvorav alle er filmet opp ned. Hvorfor har du valgt dette perspektivet, og er det en spesiell grunn til at du har laget en serie på tre.

ILH: Opp-ned perspektivet har jeg holdt på med lenge. Det kom etterhvert, gjennom flere filmer hvor jeg eksperimenterte med forskjellige perspektiv, også gjennom å filme samme objekt fra flere vinkler. Så disse tre filmene er blitt en slags konklusjon på en veldig lang prosess. Det var ikke noe helt spesiell grunn til at det ble tre, men jeg arbeider ofte med tre/ tredelte ting på forskjellige måter, også innenfor en og samme film..

TM: Arbeidet ditt, tidligere filmer inkludert, viser steder menneskene har forlatt, uvirkelig steder, vakre steder, men også et slags forfall. Er det et fremtids eller miljøperspektiv i filmene?

ILH: Ofte har disse stedene i første omgang vært valgt ut av en mer praktisk årsak. I tidligere filmer fordi det har vært mulig å animere ting der, feks plukke fra hverandre et hus, eller skrelle av vegger, osv. Min interesse har vært i det foranderlige, og potensialet i det, det å forflytte og forskyve, gjøre ustabilt,, mer som ideer og visjoner i seg selv, som jeg håper kan åpne for ulike tolkninger og innfallsvinkler.

TM: Du har vært bosatt i London i 15 år?, filmene dine viser landskap og folketomme steder. Tror du at storbyen har påvirket din måte å lese landskapet på?

ILH: Faktisk finnes ganske mange mennesker i endel av filmene, men de er bare der i flashframes….. Men, generelt er jeg mest interessert i arkitekturen som mennesker beveger seg i, og hva de legger igjen og bruker av ting, det er store spor. I London lette jeg alltid etter tomrom, og hull, der ingen kunne befinne seg, feks ved siden av jernbanelinja var det biter av land hvor aldri noen satte sine føtter eller berørte, bare et nettinggjerde skilte oss fra det. Det facinerte meg.


Stillbilde Travelling Fields
T R A V E L L I N G F I E L D S

Travelling Fields Shot in Northern Russia, Travelling Fields is the third film in Inger Lise Hansen’s inverted perspective trilogy, following Proximity (2006) and Parallax (2009). The films focus on a particular phenomenon occurring through a change of perspective and animated camera movements, as a way of redefining a place and its geography. In these films sections of the landscape are documented by moving the camera one frame at the time, along a track. As each of the earlier films focus on one particular location, Travelling fields offers a more complex viewing as it moves between different topographies and locations in the Kola Peninsula.

Stillbilde Parallax

P A R A L L A X
Parallax celebrates the supremacy of the machine over the human gaze, as did Michael Snow’s La région centrale (1971) in a more complex way. By aestheticizing the mechanical gliding of her Super 16mm camera over ice-coated grass and the light blowing snow, Hansen produced a kind of automatic cinema in which familiar temporal processes no longer apply. The clouds move past much too quickly in the lower portion of the picture, a few blades of grass tremble in fast motion, and weak sunlight flickers briefly over the ground like a faulty electrical connection. Even the snow falling upward seems to stop when the camera comes to a halt, subject to a mysterious kind of manipulation. Parallax simulates a denatured world in which even the complex soundtrack soon leaves its distant confusion of voices behind to enter soundscapes that no one can access.

(Stefan Grissemann Sixpackfilm, Vienna, Austria)