Anne Karin Jortveit

MADSProsjekt Anne Karin Jortveit
Anne Karin Jortveit ble i 2010 invitert til å gjøre et prosjekt for Madstun`s virtuelle prosjektrom
(English translation after norwegian text)

Anne Karin Jortveit er utdannet ved Statens kunstakademi. I tillegg til å arbeide med egne kunstprosjekter, er hun frilansskribent og gjestelærer ved ulike kunsthøgskoler. Hun har studert litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun avslutter Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo våren 2010. Jortveit har tidligere vært konservator ved Museet for samtidskunst og kunstkritiker i Morgenbladet.

– du må kjæle for garnet 

MORS HISTORIE

I

Vinterkveldene nordpå var lange under det dunkle lampelyset. Latteren satt løst og historiene var mange i kjøkkenet på småbruket. De voksne kvinnene i huset, min mors mormor og mor, tråkket trøen på hver sin rokk med stødige føtter, og strakk ulla fint og lett gjennom fingre preget av alt gårdsarbeidet. Men med kardet ull i hendene ble kroppen myk og fingrene pianokyndige. Mens rokken gikk fikk småjentene opplæring i grov og finkarding, og var slik med på å forberede garnet til de neste strikkeplaggene. Raggsokker, votter, kofter, luer, skjørt, ullundertøy – familiens seks barn vokste og trengte nye klær hver sesong. Godt de hadde hele åtte sauer.

II

Min mor vokste opp i Lofoten i mellomkrigstiden. Ved enden av en vei, i et steinete fjordlandskap der få hadde mot til å sette bo. Grenda fikk elektrisk strøm først i 1952. Familien klarte seg, med dyr som gav mat og klær. Sauene gav dem mer ull enn hva de behøvde. Resten sendte de sørover, til steder som Sandnes Uldvarefabrik. Det var byttehandel, og tilbake fikk de stoffer til bukser og kjoler. Min mormor var utdannet skredder, og skapte de vakreste plagg ved den hånddrevne symaskinen.

– Jeg var vel rundt åtte år da jeg fikk min første innføring ved rokken. Men ikke tro at de voksne lot oss slippe til med en gang. Å nei, opplæringen tok tid, og alt skulle læres skikkelig. Først ble vi satt til grovkarding. Vi kalte det for å rive ulla. Vi brukte noen veldig store karder til dette. Grovkardene gikk på lån mellom småbrukene i grenda. Det var ingen som eide dem, de hørte til fellesskapet.

 Jeg syntes det var grusomt kjedelig å grovkarde. Jeg kikket misunnelig bort på den spennende rokken. Jeg hadde jo så lyst til å prøve, men de voksne mente vi måtte lære litt etter litt. Når de så at vi mestret grovkardingen, fikk vi lov til å gå over på finkardingen, og da lærte vi også å lage ruller av ulla. Det var viktig å være nøye med dette, så ble det lett å spinne etterpå. Da det ble min tur til å prøve rokken, var det nesten en skuffelse. De hadde jo gjort det så lett. Vi barna trodde det bare var å sette seg til, og så ville garnet nærmest tvinnes av seg selv. De voksne kunne nok bli litt irritert på oss, men de gav seg ikke før de så at vi begynte å få det til.

– Du må kjæle for ulla, sa de alltid. Det betydde å stryke over garnet med en lett hånd mens vi spant. Slik fikk vi en jevn og fin tråd.

III

Rokken ble gjerne tatt fram etter at mennene hadde dratt på Lofotfiske. Det var da kvinnene tok seg tid til slike gjøremål. De koste seg med å spinne, det var ikke bare nødvendig arbeid, men også forbundet med sosialt samvær. Kaffekoppene var aldri langt unna.

I rytmen fra rokkehjulet begynte de virkelig nifse historiene. Da sank det alltid en dirrende stillhet over de som var samlet. Det handlet gjerne om hus hvor døde sjeler ikke hadde fått fred, og om uforklarlige værtegn som hadde varslet uhyggelige ting. Øynene til barna ble kulerunde, og håret reiste seg på underarmene mens de holdt føttene godt unna sprekkene i de brede gulvplankene. Det kunne jo lure underjordiske der nede i mørket.

 

The spinning wheel rules out exclusiveness. It stands for all, including the poorest.
It, therefore, requires us to be humble and to cast away pride completely.
Mahatma Gandhi

 

– Da jeg fylte 11 år var opplæringen ferdig, og jeg kunne endelig spinne ordentlig. Men jeg sluttet å spinne da jeg flyttet hjemmefra. Det gikk vel 30 år før jeg begynte igjen.

– Det satt fremdeles i fingrene.

MIN HISTORIE

I

Da jeg vokste opp hadde vi en rokk i gangen. Den hadde liksom alltid vært der. Vi pleide å henge pynt på den hver jul. En sjelden gang tok min mor den fram og spant litt garn. Jeg husker ikke om jeg noen gang hadde lyst til å prøve selv. Det var nok helst slik at jeg dro meg unna når hun spurte om jeg ville lære. Jeg syntes vel det var gammeldags. Jeg mistet interessen for håndarbeid etter noen år. Jeg hadde begynt å studere billedkunst, og håndarbeid var iallfall ingen relevant innfallsvinkel til kunsten. Men mye endrer seg. Jeg begynte å bli opptatt av områder som materiell og visuell kultur, og av forholdet mellom tekstil, miljø og bærekraftighet. Håndarbeidsteknikker dukket umerkelig opp i min research. Jeg var i ferd med å gjenfinne noe jeg hadde lagt til side og nesten glemt.

II

For en stund tilbake viste min svigerfar fram et par eldre rokker han hadde fått tak i. Plutselig visste jeg at jeg ville ha den ene. Men jeg hadde ingen kunnskaper om hvordan bruke den. Som et instrument man ikke har innsikt i, gav heller ikke rokken fra seg «lyd». Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre; jeg ringte min mor og spurte om hun hadde lyst å komme på besøk.
Den helgen var fylt av stor frustrasjon. Jeg fikk ingenting til. Til og med min tålmodige mor sukket til slutt, og syntes jeg avslørte lite talent. Garnet ble overtvinnet, tykt, klumpete. Jo mer jeg klønet, jo mer tråkket jeg i vei på trøen. – Kjære deg, kan du ikke bare stoppe å trø når du ser at det går galt av sted?, sa hun lettere oppgitt.
Jeg klarte iallfall kardingen noenlunde bra. Det er tungt arbeid, og det kjennes i fingrene og overarmene når man har holdt på en stund. Det er noe med motstanden i ståltennene i hver karde. Det er litt godt også, å kjenne at man må kjempe sammen med redskapet.

III

Men jeg gav ikke opp og fortsatte å sette meg ved rokken når jeg hadde tid til overs. Etter hvert skjønte jeg hva min mor hadde snakket om da hun viste meg hvordan jeg skulle trekke ut ull mellom venstre og høyre hånd, slippe litt opp med høyre hånd, og la ulla tvinnes i rytmen av foten og farten til rokkehjulet. Jeg skjønte samtidig at dette egentlig ikke lar seg beskrive. Først da jeg virkelig kjente på disse bevegelsene i min egen kropp, visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg skjønte også at det var dette som gjorde at min mor, som hadde sluttet å spinne aktivt på et tidspunkt da det ble lønnsomt å kjøpe garn, fremdeles hadde kunnskapen. Den hadde satt seg i kroppen.

– Jeg må ikke glemme å kjæle for garnet, tenker jeg før jeg sender tråden videre inn i rokken.

TRE MOHAIRGEITER OG EN GAMMEL STRIKKEBOK

”(…) idet man lar det ene arbeide forberede det annet; noget nytt læres og innøves ved gjennemgåelsen av hvert nytt arbeide; når man går smått til verks, kan alle vanskeligheter overvinnes av elevene selv. Ved denne selvvirksomhet styrkes elevenes selvfølelse, og deres kritikk, omtanke og vurdering av eget arbeide utvikles. Modellene kan veksle, men det som skal læres for at elevene senere på egen hånd selvstendig kan utføre lettere håndarbeider, blir det bestående.”

Caroline Halvorsen

(Fra innledningen til Strikkebok for barneskolen og hjemmet)

I

Min gode kollega Dyveke Sanne og hennes familie har tre flotte mohairgeiter.
De heter Holly, Misty og Vesla.
Jeg var så heldig å få et par bylter av denne eksklusive ulla. Mohairull er annerledes enn vanlig saueull. Den har et silkeaktig skinn over seg.
Fibrene er lange, glatte og former seg fint i rokken.

Jeg har spunnet ulla uten å vaske den på forhånd. Da ser den litt gulgrå og matt ut. Etter en omgang i såpe og vann kommer det fram en vakker, nesten kjølighvit tone. Jeg har brukt ulla fra disse tre jentegeitene til å øve meg på å spinne tynt. Garnet er deretter blitt dobbeltspunnet.

II

Jeg tok fram en unnselig og slitt bok jeg en gang fant på et antikvariat: Strikkebok for barneskolen og hjemmet, utgitt første gang i 1901. Den er forfattet av Caroline Halvorsen, en sentral skikkelse innen håndarbeidsundervisning i folkeskolen helt inn i mellomkrigstiden. Hun satte en standard for planmessig og målbevisst håndarbeid, utført etter nøyaktige mønstre. “Caroline Halvorsens vott” og “Caroline Halvorsens strømpeberegning” var kjente begreper den gang, og basiskunnskap for unge kvinner. Strikkebok for barneskolen og hjemmet er unektelig preget av avstand i tid og ideologi. Den er like mye et lite dypdykk i et kulturhistorisk dokument som en kilde til strikkekunnskap. Men siden jeg aldri har lært metodisk strikking, fikk jeg det for meg at jeg skulle sette meg på skolebenken igjen, og bruke garnet mitt til å gjennomføre strikkeøvelser fra nettopp denne boken. Ikke fordi jeg er spesielt glad i oppskrifter, men fordi jeg er nysgjerrig på kunnskapen nedfelt på disse gulnede boksidene, og forestillingene om det gode produktet.

III

Jeg skal løse flere av de samme strikkeoppgavene man forventet at jenter fra annen til femte klasse skulle mestre. Foruten å våge meg på både votter og strømper, har jeg valgt ut et arbeid beregnet for hjemmet. Legger jeg til side datidens forventninger om kvinnerollen, er dette prosjektet enkelt, konkret, liketil og udramatisk. Det rommer en praksis. Samtidig ligger det kanskje en kime her til å tenke over steder man tilhører, hendenes gjøremål, og hvordan det fremdeles er mulig å skape mening i håndkraft og kroppslig viten. I løpet av de neste ukene vil jeg strikke meg gjennom utvalget jeg har gjort og vise det på bloggen. Jeg håper herigjennom at jeg vil styrke og utvikle min selvfølelse, kritikk, omtanke og vurdering av eget arbeid. Jeg bruker det eksklusive mohairgarnet til alle oppgavene. Uansett.

Takk til Astrid Jortveit, Dyveke Sanne og til Bjørn Vangen for mange av fotoene. Takk til Tone Myskja for all netthjelp. Og ikke minst – takk til Holly, Misty og Vesla!

Kilde: www.snl.no/.nbl_biografi/Caroline_Halvorsen/utdypning

STRIKKEØVELSER – STRIKKEARBEID FOR HJEMMET

ANNEN KLASSE:
Oppslagsmasker, opplegging, rettstrikking,
kjedemaskekant, økning og felling
Ovnslapp og nøstepose

 

TREDJE KLASSE:
Vrangstrikking og rundstrikking
Knappepose og eggevarmer

 

FJERDE KLASSE:
Et par rettstrikkede votter

FEMTE KLASSE:
Strømper med beregning og tegning
Ulltrøye

English translation

– You have to caress the wool

MY MOTHERS STORY

I

The winter evenings in the north were long under the dim lamp light. There were much laughter and the stories were numerous in the kitchen of the farm. The women in the house, my mother’s maternal grandmother and mother, trampled the pedal of each spinning wheel with sturdy feet, and stretched the wool nice and easy through the fingers marked by all the farm work. But with the carded wool in their hands bodies became soft and their fingers like piano experts.With the spinning wheel working the girls were educated in the coarse and fine carding of the wool, and were in that way involved in preparing yarn for the next knitted garments. Woollen socks, gloves, jackets, hats, skirts, underwear – the family’s six children grew and needed new clothes each season. Good thing they had a total of eight sheep.

II

My mother grew up in Lofoten in the interwar period. At the end of a road, in a rocky coastal landscape where few had the courage to live. The village did not get electricity before 1952. The family managed with animals that gave both food and clothing. The sheep gave them more wool than they needed. The rest they sent south, to places like Sandnes Uldvarefabrik. In return they got woven fabric for clothing such as trousers and dresses. My grandmother was a trained tailor, and created the most beautiful designs with her hand-operated sewing machine.

– I was probably around eight years old when I got my first introduction to the spinning wheel. But do not believe that the adults let us get on right away. Oh no, the training took time, and everything should be learned properly. First, we were set to do the coarse carding. We called it to tear wool. We worked with some very large carding-combs doing this. The coarse carders were adopted between the small farms in the village. There was no one who owned them, they belonged to the community.

I thought it was awful boring to do the coarse carding. I looked enviously across at the exciting spinning wheel. I wanted so much to try, but the adults insisted on that we had to learn bit by bit. When they saw that we mastered the coarse carding, we were allowed to go over the fine carding, and then we also learned how to make rolls of wool. It was very important to be careful with this operation, so that it would be easy to spin afterwards. When it was my turn to try the spinning wheel, it was almost a disappointment. They had made it so easy. We kids thought it was just to sit by, and that the yarn almost was twinned by itself. The adults were sometimes a little annoyed with us, but they never gave up before we were there, mastering the craft.

– You have to caress the wool, they said, always. It meant to touch the yarn with a light hand as we spun. This is how we got a smooth, fine thread.

III

The work on the spinning wheel was most often begun after the men had gone away and started their seasonal ”Lofotfiske”. This was the time the women took the time off to deal with such tasks. They enjoyed spinning, it was not only necessary work, but also associated with social interaction. Coffee cups were never far away.

In the rhythm from the spinning wheel the creepy stories began. Then a quivering silence descended upon those who were present. The stories could be about houses where dead souls had not made peace, and about inexplicable weather signs that had alerted horrible things. The eyes of the children were shot round, and the hair stood up on the arms while they kept their feet well away from the cracks in the wide floorboards. There could be fairies lurking down there in the dark.
– When I turned11 the training was done, and I could finally spin properly. But I stopped spinning when I left home. It was probably 30 years before I started again.


It was still in my fingers.
The spinning wheel rules out exclusiveness. It stands for all, including the poorest.
It, therefore, requires us to be humble and to cast away pride completely.
Mahatma Gandhi

MY STORY

I
At the time when I grew up we had a spinning wheel in the hall. It had somehow always been there. We used hang decorations on it every Christmas.  Occasionally my mother took it up and spun some yarn. I can not remember if I ever wanted to try it for myself. I think it was more like me pulling away every time she asked if I wanted to learn. I guess I looked upon it as old fashioned.

I lost interest in handicrafts after some years. I had begun to study the visual arts, and handicrafts were certainly not a relevant approach to the arts. But much is changing. I began to concern myself with areas such as material and visual culture, and the relationship between textile, environment and sustainability. Needlework techniques emerged imperceptibly up in my research. I was trying to retrieve something I had laid aside and almost forgotten.

II

A while back my father in law showed me a couple of older spinning wheels he had obtained. Suddenly, I knew I wanted one of them. But I had no knowledge of how to use it. As an instrument you have no insight in, nor did the spinning wheel come up with any “sound”. I did the only thing I could do, I called my mother and asked if she wanted to come on a visit.
The weekend was filled with great frustration. I was not able to do anything. At the end even my patient mother sighed, and thought I revealed little talent. The yarn was over spun, heavy, bulky. The moreclumsier I became, the heavier I stepped on the spinning pedal.
– Dear me, can´t you just stop pressing the pedal when you see that it all goes wrong?, she said easily stated.
At least I managed the carding fairly well. It is hard work, and you can really feel it in your fingers and arms when you have been doing it for a while. There’s something about the resistance in the steel teeth of each carder. It feels good too, fighting along, together with the equipment.

III

But I did not give up and continued to sit at the spinning wheel whenever I had some spare time. Eventually, I understood what my mother had talked about when she showed me how to pull out the wool between the left and right hand, slightly letting go with my right hand, and letting the wool spin in the rhythm of the foot and the movements of the wheel. At the same time I knew that this is really not possible to describe.
Only when I really felt those movements in my body, I knew what to do. I realized that it was this that made my mother, who had stopped spinning actively at a time when it became profitable to buy yarn, still had the knowledge. It had set itself in the body.

– I must not forget to caress the yarn, I say to myself before I send the thread further into the wheel.

THREE MOHAIR GOATS AND AN OLD KNITTING BOOK

“(…) As you let one work prepare the other, something new is learned and rehearsed at the review of each new work, when you move slowly forward, all difficulties can be overcome by the students themselves. This self-activity strengthens the students’ self-esteem, and their criticism, consideration and evaluation of own work developments. The models may change, but what should be taught so that the students later on in their own independent work can perform easy handcraft, will remain”

Caroline Halvorsen

(From the introduction Knitting book for school and home)

I
My good friend Dyveke Sanne and her family have three beautiful mohair goats. Their names are Holly, Misty and Vesla.
I was lucky enough to get some bundles of this exclusive wool. Mohair wool is different from normal sheep wool. The wool itself has a silky shine. The fibres are long, smooth and are easily shaped in the spinning wheel.
I have spun the wool without washing it in advance. Because of that it looks a little yellow-grey and dull. After some time in soap and water the wool appears with a beautiful, almost cool white tone. I have used the wool from these three goats in the exercise of me spinning a thin thread. Afterwards the yarn is double-spun.

II

I took out an unnoticeable and worn book I once found at an antiquarian: Knitting book for school and home first published in 1901. It is authored by Caroline Halvorsen, a central figure in handicraft classes of elementary schools from the beginning of 1900 until the interwar period. She set a standard for systematic and purposeful handicraft, performed after precise patterns. “Caroline Halvorsen’s glove” and “Caroline Halvorsen’s stocking calculation” was familiar at the time a basic knowledge for young women. Knitting book for school and home is undeniably marked by distance in time and ideology. It is just as much a small dive into a cultural document as a source of knitting knowledge. But since I have never learned methodically knitting, I decided to put myself in school again, and use my own yarn to work through the exercises from this book. Not because I’m particularly fond of recipes, but because I’m curious about the knowledge embodied in those yellowing book pages and the perception of the good product.

III

I will resolve many of the same knitting tasks that was expected of girls from the second to the fifth grade to master. I will dare myself to do both gloves and socks, and in addition I have chosen a work intended for the home.
If I put aside expectations of females at that time, this project is simple, specific, straightforward and undramatic. It houses a practice. At the same time there may be a source here to think of places where one belong, the work of hands, and how it is still possible to create meaning in the strength of handcraft and body awareness.
Over the next few weeks, I will knit my way through the selection I have made and show it on this blog. I hope that throughout this process I will strengthen and develop my self-esteem, criticism, consideration and evaluation of my own work. I use the exclusive mohair wool to all tasks. No matter what.

Thanks to Astrid Jortveit, Dyveke Sanne and to Bjørn Vangen for many of the photos.
And not at least– thanks to Holly, Misty og Vesla!