Anders Vinjar

MADSProsjekt Anders Vinjar
Anders Vinjar was part of MOMBI 2010 and guest in our virtual project room the same year.
The interview is, unfortunately for english readers, in norwegian.

P r o s j e k t r o m: Anders Vinjar i intervju med Tone Myskja og Jon Balke
1. [X] Kan du fortelle litt om PolyLogue, prosjektet du gjorde for MOMBI 2010 og som nå vil fortsette i prosjektrommet i flere uker fremover?

A.V:PolyLogue er et verk skapt for å eksistere på nettet.
Verket har form som en uavsluttet prosess, det har ingen start eller slutt. Materialet blir kontinuerlig generert og matet inn i verket, enten via uendelige syntese-prosesser eller via mating fra mikrofonsignaler. Formen er gitt ved at materialstrømmen eksisterer i verket, og publikum går inn i verket og implisitt legger igjen føringer og valg.
Publikum opplever verket på nettet. Kontakten med publikum utgjør en interaksjon, og former samtidig verket på en avgjørende, men uforutsigbar måte. Tiden, måten, valgene publikum gjør i kontakt med verket registreres, og påvirker signalbehandlingen og algoritmene som disponerer og presenterer materialet. Tilsammen utgjør materialet, formen i verket og publikums interaksjon med verket en løkke hvor alle elementene gjensidig påvirker hverandre. En polylog.
PolyLogue, sånn verket er formet på Madstun i september 2010, er en omarbeiding av en tidligere versjon av verket fra 2002.

2. [X] I ditt arbeide som komponist er stedet og stedets direkte lyder en viktig faktor i det kunstneriske uttrykket. Hvordan begynte denne fascinasjonen for å bruke sanntid/stedets lyd?
Påstanden er ikke helt presis 🙂

A.V:Jeg har antagelig aldri laget noe stedsspesifikk kunst eller musikk – utover for konsertsaler, eller som i dette tilfelle et helt abstrakt sted som internett. Jeg har heller ikke benyttet live-elektronikk på konsert i noen særlig grad, stort sett bare i sammenheng med musikere som spiller tradisjonelle instrumenter. Ifht. teknikker som ikke er begrenset til sanntid opplever jeg sanntids-elektronikk som svært vanskelig å oppnå tilfredsstillende resultater med.
Ikke desto mindre er de ulike egenskapene til lydobjektene som benyttes i et komposisjonsarbeid svært formende for komposisjonsarbeidet. Foruten tradisjonelle musikalske parametre – som teksturelle, temporale, og harmoniske dynamiske egenskaper – gis alle lydobjekter egenskaper gjennom persepsjon – størrelse, form, masse, farge ol.
En av de mest interessante kvalitetene til lydobjekter er helt opplagt lokasjon. Både i form av fysiske kvaliteter som rom, plassering, størrelse, bevegelse ol, men også kvaliteter som knytter direkte til eksterne og stedsspesifikke fenomener som natur, menneskelig aktivitet, gjenkjennbare maskiner (fliskuttern…) ol. For meg er det direkte konseptuelle innholdet aldri et poeng, men de perseptuelle mulighetene som oppstår.

3. [X] Hvilke tanker gjør du deg om komponisten som personlig unik skapende kraft i forhold til tilfeldighetstilstandene man utsetter seg for i et prosjekt som polyLogue?

A.V:Hvertfall 2 tanker:
1. Jeg tror ikke på ideen om “komponisten som personlig unik skapende kraft”. Uavhengig av form, vil alle uttrykk bli avgjørende formet av mottageren og den kontekst mottakeren mottar uttrykket i.
Dette er selvfølgelig ikke noen ny idé. I verk som PolyLogue kan denne erkjennelsen gå ut av sin tilværelse som konsept, og gjøres til materiale direkte. Ved å la den aktive handlingen publikums oppleving av verket utgjør være avgjørende for verkets tilblivelse på en veldig konkret måte.
2. Tilfeldigheten det er snakk om i dette stykket ifht. lydmaterialet er egentlig ikke tilfeldighet, men natur (lyden av den) som oppfører seg sånn den normalt gjør. Selvfølgelig pluss litt av hverdagen til de som bor på Madstun.
Jeg ser på god kunst som det menneskelige uttrykket som er nærmest natur. Begge deler er der uten hverken formål eller funksjon i utgangspunktet. Begge kan studeres og granskes for å etablere ny erkjennelse.
Dessuten, som ved opplevelsen av flott natur blir opplevelsen av god kunst sjelden bedre av at det er mange folk der…

4. [X] Er matematikk og systemtenkning inspirasjonkilder for dine komposisjoner?
De 2 er veldig forskjellige ting, og blir ofte framstilt som motsetninger – ingen av dem er inspirasjonskilder i seg selv.

A.V:Men for å unngå å kjede meg selv, og komme rundt begrensinger som idetørke, sviktende intuisjon og manglende fantasi, tyr jeg ofte til prosedurelle framgangsmåter som ledd i arbeidet.
Matematikk, i form av teorier og beviser, benytter jeg meg aldri av i kunstnerisk sammenheng.

5. [X] Det står om deg at du er blant de komponistene i Norge som sterkest har utnyttet potensialet innenfor algoritmisk komposisjon og digital lydbehandling. Er det mulig å få en kort intro til algoritmisk komposisjon?

A.V:”Algoritmisk komposisjon” er blitt en slags samlebetegnelse for å benytte datamaskinprogrammer eller formler i arbeidet med struktureringen av musikk. Det er antagelig litt mindre entydig og definerende enn samtidsmusikk.
Egentlig er en algoritme som en kakeoppskrift, en framgangsmåte som sikrer at et gitt utgangspunkt ender opp med et gitt resultat – hver gang. Gitt et bestemt input vil en algoritme alltid gi samme resultat.
Mer generelle begreper som prosesser, prosedyrer og funksjoner er antagelig mer presise i de fleste situasjoner hvor man snakker om at komponister arbeider med algoritmisk komposisjon.
Vanligvis vil algorimisk komposisjon innebære at komponisten programmer egne programmer tilpasset sine egne behov, og i de fleste tilfeller blir algoritmene kobla inn i begrensede deler av prosessen med å komponere musikk.

6. [X] Det å bruke sanntids lyd er uforutsigbart og kan ikke settes i system da du ikke vet hvilke opptak du får. En algoritme er et system som utføres for å løse et problem. Er det slik at dine komposisjoner oppstår i prossessen med å analysere sanntidslyden?

A.V:Absolutt, lyden er helt avgjørende for arbeidet som blir gjort med den etterpå. Det er omtrent som med en billedhogger og et trevirke. I tillegg spiller en hel masse andre faktorer inn, først og fremst flere, andre, lyder – og prosessene disse medfører. Ofte opplever jeg disse prosessene som svært fysiske prosesser, lydobjektenes fysiske egenskaper som ble nevnt i spørsmål nr. 2.: rom, plassering, størrelse – og hvordan disse endres dynamisk, blir et landskap å bevege seg i – rent kroppslig.
Mange komponister av elektroakustisk musikk baserer seg veldig mye på lydopptak som materiale, og bearbeiding av disse. Det gjør selvfølgelig jeg og, men finner ofte at syntetisert lyd kan oppnå mange interessante kvaliteter. Ofte fører prosessene med forming og elting av lydmaterialet til så mye endringer at skillet mellom de to tilnærmingene opphører.
Madstunversjonen av PolyLogue er spesiell, ved at elementene utgjør en prosess som er helt ukontrollert og samtidig helt deterministisk. Lyden på Madstun, publikums interaksjon med vevsidene, signalbehandlingen og struktureringen av resultatet er grunnleggende uforutsigbar, men hver enkelt endring i noen av signalene vil gi en respons i systemet som bare den endringen kunne avstedkommet.

7. [X] Kommer materialet fra Madstun til å bli komponert/redigert direkte i prosjektrommet eller tar du ut biter som du bearbeider før du sender det tilbake i live strømmen?

A.V:Hele prosessen er en strøm – 24/7 – som utvikler seg kontinuerlig til den blir skrudd av når prosjektperioden er over. Dette gjelder alle leddene: lyden fra Madstun, DSP- og struktureringsprosessene, og den akkumulerte publikumsinteraksjonen.

8. [X] Hvordan bearbeides lydene i strømmen fra Madstun til publisering. Hvilke verktøy brukes osv.

A.V:Nøkkelteknologi:
– icecast2: http://www.icecast.org
– SuperCollider: http://supercollider.sourceforge.net/

1) Mikrofoner på Madstun, signalet digitaliseres
2) kodes til en icecast/shoutcast-kompatibel audiostrøm (vha. “muse”?)
3) audiostrømmen streames over internett til en “Broadcast Streaming Server” (BSS): icecast2 – på maskin med mye båndbredde.
4) mikrofonstrømmen leses av en mplayer-prosess på en maskin inne på NOTAMs nett.
5) signalet sendes via Jack til en SuperCollider-server
7) dynamiske parametre (bla. respons fra Flash-programmer eksponert i publikums vevsider) styrer en SuperCollider-klient, som sørger for ønsket DSP på innsignalet
8) utsignalet streames tilbake til BSS’en vha. “darkice” – oversetter til .ogg-format
9) publikum har tilgang til enkelt av strømmene fra BSS’en via lenker på Madstuns vevsider
9. [X] Du bruker mye tid på forskning og å utvikle programvare for andre. Henter du mye inspirasjon til arbeidet ditt i denne prossessen?
Teknologiutvikling er inspirerende i seg selv, et nytt og bedre verktøy, en interessant representasjon, en effektiv måte å løse et problem på.

Jeg lager ikke programvare for andre, men er aktiv i programvareutvikling basert på egne behov. Noe skjer i samarbeid med andre kunstnere, forskere og programmerere, men for min del er det alltid egen nytte som styrer egen innsats. Det er både inspirerende og effektivt å dele mye av dette arbeidet med andre – og få respons, kommentarer, rettinger, og alternative forslag i retur.
Jeg har enkelte ganger hjulpet andre komponister med teknikaliteter, men ofte for å løse svært begrensede problemer. Det er ennå ingen utdanning i Norge som gir komponister et tilstrekkelig perspektiv på komposisjon og moderne teknologi, selv om mange komponister tilsynelatende er svært opptatt av dette. Kanskje det største potensialet for noe nytt ligger i å ta fatt i informatikerne og fysikerne og hjelpe dem litt på vei med perspektivet på samtidskunst?

10. [X] Og til slutt, – hvilke kunstnere/komponister er du opptatt av?

A.V:Stéphane Roy, Sven Lyder Kahrs, J.J. Cale, Banda Linda, Brian Ferneyhough, Ryoji Ikeda, Pierre Boulez, Bill Frisell og Orhan Pamuk.
Som de fleste andre er jeg opptatt av svært mye musikk, både som komponist og lytter, men allikevel blir bare en liten brøkdel stående som vesentlig. Livet både som kunstner og lytter er en stadig leting langs en avgrunn etter uttrykk man ikke skjønner noe av, riktig ennå. Kunst med flere spørsmål enn svar, de uttrykkene som gjør at verden blir en annen etter konserten.